Hvor mye veier en tung tanke?

Neste gang en slik en dukker opp, skal jeg legge den på kjøkkenvekten. Vitenskapelig dokumentasjon må til – men uansett – jeg skal nok bære den med letthet. Tanker er ikke så tunge. Når jeg veier meg om morgenen, og forsøker å tenke tunge tanker samtidig som jeg veier meg, kan jeg ikke se noe umiddelbart utslag på vekt-nålen. Veier de noe i det hele tatt, kan det ikke dreie seg om mer enn et par gram.

Selvransakelse

Inspirert av nyhetene, visse uttalelser fra en ikke ukjent president, har jeg stilt meg spørsmålet:
Kunne jeg betegne meg som et svært stabilt geni,
som er liksom veldig smart – og sånn?

Nei jeg må nok skuffe på det punktet. Jeg er bare en helt alminnelig fyr. Jeg har ikke engang en aldri så liten, mikroskopisk atomknapp å trykke på. Jeg får nok nøye meg med qwerty-tastaturet på min Mac. Men på den andre side, det føles egentlig ganske bra å være en helt alminnelig fyr.

Terje Odin Mykkeltveit sitt bilde.

University of the Night – Gjensyn med urbygningen

Det er lenge siden jeg har hatt underlige drømmer å skrive ned. Igår kveld sendte jeg en bønn til nattbibliotekaren: Gi meg noe å lese i natt, noe jeg kan ha glede av å skrive ned.

Så , i nattens mulm og mørke, i drømmens vidunderlige verden dro jeg langs Karl Johan ned til Urbygningen på det gamle universitetet (Kong Fredriks) for å gjenoppleve minner fra den gang jeg leste jus der.

Jeg kjente jo Urbygningen ganske godt. Opp trappen og inn til venstre lå studentkontoret, der man fikk studiekort og leverte fra seg oppgaver. Jeg gikk inn dit og ble overrasket over hvor forskjellig alt var.

Innenfor døren til kontoret var det en smal passasje til høyre og til venstre, såpass trang at det var vanskelig å passere hverandre. Langs denne smale passasjen ruvet høye skranker som en vegg. På toppen av skrankene tronet kontorets funksjonærer. Disse hadde så mye å gjøre at de sjelden så ned i passasjen for å ta imot eventuelle henvendelser.

Det var en litt trykkende atmosfære der, så jeg returnerte til hallen, som var åpen og luftig som den alltid hadde vært. På den andre siden av hallen lå fakultetskontoret, som var mer for ansatte enn for studenter. Der inne var passasjen til begge sider enda trangere, men jeg var den eneste i passasjen, så det fikk vel gå. Det var de samme høye skrankene, men på toppen av disse satt dommere i sorte kapper og parykker. Alle sammen så forundret ned på meg. De lurte nok på hva jeg hadde der å gjøre.

Ja, det var godt å komme ut i friluft igjen. Jeg satte meg på universitetstrappen og tenkte: Du verden så stor forskjell det var mellom dagens fakultet og det fakultet der jeg engang fulgte forelesninger og deltok i kollokviegrupper. Jeg hadde store problemer med å forestille meg hvordan de nye ordningene kunne fungere.

Terje Odin Mykkeltveit sitt bilde.
LikerVis flere reaksjoner

Kommenter

Hvordan står det til med Gud?

Vi har en religiøs høytid bak oss, og det kan jo være naturlig å stille seg det spørsmålet. Jeg har mine tanker om dette:

Min oppfatning er at gudsbildet utvikler seg og modnes over tid. Det feminine aspekt er på vei inn. Det vil nok dukke opp helt nye gudsbilder etterhvert, tilpasset dagens spirituelle følsomhet.

Jeg tror at underkastelse tilhører en forgangen tid. Man vil se på guder og gudinner som venner og hjelpere, som man er fortrolige med, fordi de representerer de dypere lag av oss selv, og guden, gudene vil kunne hjelpe oss å vinne nye innsikter.

Det er fint å drømme om hvordan en god gud, gudinne skal være, men det ligger i guders natur å overgå alt vi kan forestille oss, men slik er det jo også med menneskets dypere lag. Men nettopp ved å gå dypere enn tankene kan, vil vi kunne komme videre.

Det vil være viktig at religionen er levende, dynamisk og personlig, og at den ikke stivner i dogmatiske bøker og fastfrosne oppfatninger.

Jeg håper og tror at religion kan spille en positiv og inspirende rolle i tiden som kommer

Å lytte er det beste

Tidene forandrer seg. De fineste tingene er allerede sagt. Det som engang var nytt og spennende er blitt gammel kunnskap. Når noen forteller meg om vonde følelser har jeg alltid vært rede til å gi gode råd. Men en innsikt kom til meg her om dagen; De gode rådene er allerede velkjent. I stedet for å bidra med gode råd, si det som folk allerede vet, er det bedre at jeg bidrar med et lyttende hjerte. Har man noe å si, så trenger man å bli hørt, og det å lytte skikkelig, det er kanskje det beste bidrag man kan gi. Aktiv lytting, fra hjertet, er viktig. Det er som en salve som kan dempe smerter og få sår til å gro. Å lytte er å være til stede for noen. I stedet for å bidra med tanker, vil jeg heller bli bedre til simpelt hen å være til stede. Det vil være mitt nyttårs-forsett dette året. Tanker og idéer kan kanskje lindre noe , men det finnes noe dypere og viktigere enn tanker.

Hvordan takle vonde følelser?

De fleste vonde følelser går over, men det kan hende at noen blir sittende, og stadig dukker opp på ny. Hvordan kan man takle det? – Vel, som jeg har erfart, er det største problemet ikke følelsen, men ubehaget ved at den er der. Og ubehaget skyldes at man ikke aksepterer følelsen, at man stadig avviser den, sier: «Du skulle ikke ha vært her».

Jeg fikk et råd fra noen jeg møtte i drømmeland, akkurat på grensen til å våkne imorges. Noen sa til meg: «Vær glad for dine følelser, også de vonde følelsene. De viser deg at du lever, og at du er et menneske på jord. Det er noe å glede seg over og være takknemlig for».