Til nattverd i Bergen

(Rapport fra drømmeland)

Det er lenge siden jeg sist var til nattverd, flere år siden faktisk, men i natt var jeg altså til nattverd. Jeg hadde ikke fått skriftet først, som seg kanskje hør og bør, men pyttsann, jeg overlever vel. OK, slik var drømmen: Bergen by hadde forandret seg mye siden jeg var der sist. Det var i det hele tatt vanskelig å kjenne seg igjen. Torgalmenningen var blitt mye lengre, og midt mellom smugene lå et gammelt slott som minnet meg om Guadalest i Spania. Men slottet, og området omkring det var det ingen som visste om, selv ikke bergenserne selv. Folk fikk rett og slett ikke øye på det. Ikke desto mindre gikk jeg dit, og møtte en gammel skolekamerat, som jeg gikk på folkeskolen sammen med og som jeg senere i livet vanket sammen med i katolske miljøer. Det er mange år siden jeg har sett ham. Men der var han altså. Han presenterte meg for en gammel prest, og vi ble invitert hjem til denne presten.

Presten bakte brød og rørte i deigen. To av brødene var allerede ferdige. De var runde og flate. Presten skar ut to stykker til oss, som vi spiste. – Ja, og så er det vinen, da. Den står der. Kjøkkenbordet var til høyre for meg, og der var det utplassert tre små glass med vin. Jeg skjønte at det var en slags nattverd jeg deltok i. Jeg tok ett av de små vinglassene og drakk av det.

 

Denne drømmen minner meg om en drøm jeg hadde engang i tenårene, om en skjult katedral, om en gammel prest, om nattverd. Jeg kaller drømmen KATEDRALEN.

Slik var den:

Bak fjellene ved Mandal oppdaget jeg en enorm katedral, skjult for menneskeheten. Jeg gikk dit og inn gjennom de tunge portene. Langt inne i mørket kunne jeg skimte et lys, og jeg gikk mot lyset. Der ved alteret så jeg en urgammel prest streve med å gjennomføre et rituale. Gammel som han var, og nedtynget av gull, juveler og liturgiske klær, trodde jeg neppe han ville klare det. Så jeg tilbød min hjelp, som den gamle aksepterte. Han tok meg i armen og ledet meg inn i mørket. Først kunne jeg ikke se noe, men etterhvert kunne jeg skimte en bakvegg med relieffstatuer av helgener, apostler og engler i flere nivåer oppover så langt jeg kunne se. Presten pekte oppover mot en nisje langt der oppe. Jeg ble bedt om å klatre opp for å hente begeret med hostiene. Med stort strev klatret jeg nivåene opp langs apostlers og englers skuldre. Tilsist var jeg ved nisjen og hadde begeret foran meg. Jeg grep det og tittet oppi for å se de hellige hostier, men oppe i begeret var det POTETGULL. Jeg ble såpass forskrekket av synet at jeg straks våknet. Det var jo litt av et antiklimaks.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s