Fire, walk with me

Jeg kom til å tenke på ilden i mitt liv. Den er ikke stor, men brenner trofast ved egen kraft. Jeg trenger ikke å holde den i live. Det er den som holder meg i live. Den trenger ikke å være stor, for jeg sitter tett inntil. Det sies at ilden er en god tjener men en dårlig herre. Min ild er igjen av delene. Min ild er min venn, som varmer min sjel og viser meg vei gjennom natten. Ild assosierer jeg med vilje, iver, glød. Og selv om jeg er preget av kronisk utmattelse, så har jeg en vilje, og viljen er stødig og sterk, og viker aldri fra min side. Så jeg setter stor pris på ilden i mitt liv, og tiltaler den som en venn; «fire, walk with me»

——————————–

Uttrykket «Fire, walk with me» har jeg tatt fra min yndlings-serie Twin Peaks, der ordene forekommer i denne sammenhengen:

Through the darkness of future’s past,
The magician longs to see.
One chants out between two worlds…
«Fire… walk with me.»

Tør du stå naken på torget?

Å stå naken på torget, tør du det? – Det er ikke kroppslig nakenhet jeg tenker på, men eksistensiell nakenhet, den man står igjen med når man kler av seg seg alle roller, hele sin personlige historie, alle spesielle evner og spesiell kunnskap man har tilegnet seg, alt som kan minne om tro eller overbevisning, livssyn og holdninger, all sminke eller fine klær hvis man har noen, alt som gjør deg spesiell.

Jeg har stilt spørsmålet til meg selv: Tør jeg stå naken på torget, prisgitt universet, prisgitt alle og enhver?

Det er ikke så lett å svare på det. Det ville kreve en total og uforbeholden tillit, en tillit man kun kan ha overfor noen som elsker en helt betingelsesløst. Finnes det slik kjærlighet noe sted? – Ja, jeg tror det. Mange ser et speilbilde av den i forhold til sin partner, overfor hvem man gjerne kan være naken.

Uansett om man er mann eller kvinne tror jeg man finner en slik betingelsesløs kjærlighet i det feminine aspekt av altet, hos gudinnen. Men det er vanskelig, om ikke umulig å finne noe som helst når man er avkledd enhver overbevisning eller livsholdning. Ut fra seg selv kan man kanskje aldri finne gudinnen. Men gudinnen kan alltid finne deg, gi seg til kjenne for deg, og fortelle deg, at i hennes øyne er du perfekt. Dette vil alltid være hennes brennende ønske, og med hennes styrke og kjærlighets-evner kan ingen kraft i verden hindre henne. Hun er heltinnen, den alltid seirende heltinne.

Til slutt deler hun med deg en hemmelighet, slik bestevenner deler sine hemmeligheter, og hennes hemmelighet, det er at du og hun alltid har vært ett, men at det kanskje var nødvendig for deg å stå naken på torget, for å kunne se det

———————

Noen sier altet, noen sier universet, andre sier Gud, i en eller annen variant. Kjært barn har mange navn. Selv har jeg et personlig forhold til det meste, og forholder meg helst til kreftene i personifisert form. Men det er meg. Andre foretrekker kanskje andre tilnærminger. Men jo dypere man går jo mer nærmer man seg kanskje den samme sannhet, bak alle ordene, bak alle forklaringsmodeller.

Sigurd Beinstø

Denne historien jeg skriver på, Dronningborgen. Mannen i åkeren, Andor Kvale har en venn og jaktkamerat, Sigurd Beinstø. Sigurd bare dukket opp idag, og krevde å få være med. Han har en sønn, Lille-Sigurd, som han presenterte for meg. Sigurd er smed, og vil lære opp Andor i faget.

Andor skal senere spesialisere seg som låsesmed. Det var ikke vanlig å låse noe på de trakter. Men enkelte steder måtte være låst, og Andor, han var den som skulle beherske kunsten å stenge, og å åpne.

Historien surrer og går i bakhodet mitt mens jeg er opptatt med andre mer praktiske gjøremål. Når jeg setter meg ned for å skrive et kapittel innenfor helheten, vil kapitlet allerede være ferdig. Det eneste som gjenstår vil være å skrive det ned. Jeg bare følger spent med på historien, som lever sitt eget liv, uavhengig av meg.

Shamanisme i mitt liv

Jeg vil ikke kalle meg shaman selv om jeg har mottatt mye inspirasjon fra sjamanistiske tradisjoner. Det er flere sider ved sjamanistiske tradisjoner som jeg setter stor pris på; De er ikke misjonerende. De bygger ikke på tro, men legger til rette for personlige erfaringer. De er personlige, men legger ikke opp til ego-dyrking – det er ihvertfall min erfaring med shamanistiske miljøer.
 
De dreier seg om å samle opp personlig kraft, ikke om å gi den fra seg. Dette er noe av det viktigste. Men uansett – jeg vil alltid være fri. Men jeg omfavner en shamanistisk livsforståelse i frihet, i pakt med mine egne erfaringer. Min omfattelse er ikke statisk, men dynamisk. Den vil forandre seg og utvikle seg i takt med mine egne personlige erfaringer.
 
En av mine erfaringer er at jeg ikke lenger trenger tromme, rasler eller andre parafernalia. Likevel setter jeg stor pris på seremonier. Men man kan bruke det man har for hånden. Gjennom seremonier / ritualer, kan man komme i kontakt med dypere lag av virkeligheten. Noen vil kjenne det igjen som den underbevisste del av oss, som er sterkere og mer innsiktsfull enn dagsbevisstheten. Jeg selv kaller det ikke noe som helst, men bruker det, til mitt eget gode, og som et middel til å skape en bedre verden.
 
Jeg er tilbakeholden med å snakke om det, og jeg finner det unaturlig å forfekte mine livsholdninger som noe ideal overfor mennesker som har egne erfaringer og forutsetninger for forståelse. Alle har sin egen vei å gå. Det må respekteres. Men blant venner synes jeg er OK å åpne mitt hjerte og si noe om hvem jeg er. Det ligger i vennskapets natur at man åpner seg for hverandre og gir seg til kjenne på et dypere vis enn det som ellers er vanlig i samfunnet.
 
Så – når jeg åpner mitt hjerte for deg, er det fordi du er min venn. Jeg lytter også oppmerksomt til hva du selv erfarer, og til det du kan fortelle ❤

Urbane filurer

Jeg hadde så mange drømmer i natt, og noen av dem var jo fornøyelige. Urban hipster som jeg var, besøkte jeg en superkul kafé, for å drikke barista-tilberedt latte. Ved et bord like i nærheten satt to andre kule fyrer, kanskje enda mer urbane enn meg. De spurte om å få låne spaserstokken min, da den så så kul ut.

Jeg gikk for å hente meg enda en latte, men da jeg kom tilbake var såvel de kule fyrene, samt spaserstokken min borte. I stedet hadde de lagt igjen to tynne og ødelagte stokker av dårlig kvalitet.

For noen kjeltringer, tenkte jeg. Dette viser at man ikke alltid kan stole på folk, selv om de ser aldri så kule ut. – Men med sterke intensjoner og kraftig virkende magi, reverserte jeg situasjonen, slik at stokken min var hos meg igjen, og de elendige stokkene de hadde etterlatt ville være hos dem. Til pass for dem, tenkte jeg. – Svart magi, kanskje, men rettferdig.

Sheriffen av Texas

Jada, jeg har en del av det, telefonvegring, ekstremt introvert som jeg er, men i nattens drøm bestemte jeg for å gjøre noe ved det. Så jeg ringte noen jeg aldri ville ha funnet på å ringe, jeg ringte sheriffen i Texas, bare for å tøye mine grenser.

Jeg sa noe om at jeg var faglig interessert i forskjellene mellom amerikansk statlig og federal lovgivning, og at jeg tenkte at han, som sheriff kanskje kunne gi meg noen svar. Joda, det kunne han, og det ble en fornuftig samtale ut av det.

Fiction eller non fiction?

Det har jeg lurt mye på. Når man skriver om sine drømmer, hva kan en bok som er en samling av drømmer kalles for, fiction eller non-fiction?

Selv om drømmene kan være fornøyelige eller fantastiske historier, selv om de har form av poesi, er en slik samling av drømmer jo ikke annet enn en reportasje om hva som er skjedd, hva man har observert i en annen virkelighet, i drømmeland.

Vel – man kan jo si at måten drømmene gjengis på kan være sterkt subjektiv. Men denne innvendingen er like gyldig for reportasjer i våkenland. Selv er jeg ikke så opptatt av sjanger og kategorisering, men folk flest er jo det, så jeg må jo prøve å finne ut av det.