Hvordan står det til med Gud?

Vi har en religiøs høytid bak oss, og det kan jo være naturlig å stille seg det spørsmålet. Jeg har mine tanker om dette:

Min oppfatning er at gudsbildet utvikler seg og modnes over tid. Det feminine aspekt er på vei inn. Det vil nok dukke opp helt nye gudsbilder etterhvert, tilpasset dagens spirituelle følsomhet.

Jeg tror at underkastelse tilhører en forgangen tid. Man vil se på guder og gudinner som venner og hjelpere, som man er fortrolige med, fordi de representerer de dypere lag av oss selv, og guden, gudene vil kunne hjelpe oss å vinne nye innsikter.

Det er fint å drømme om hvordan en god gud, gudinne skal være, men det ligger i guders natur å overgå alt vi kan forestille oss, men slik er det jo også med menneskets dypere lag. Men nettopp ved å gå dypere enn tankene kan, vil vi kunne komme videre.

Det vil være viktig at religionen er levende, dynamisk og personlig, og at den ikke stivner i dogmatiske bøker og fastfrosne oppfatninger.

Jeg håper og tror at religion kan spille en positiv og inspirende rolle i tiden som kommer

Å lytte er det beste

Tidene forandrer seg. De fineste tingene er allerede sagt. Det som engang var nytt og spennende er blitt gammel kunnskap. Når noen forteller meg om vonde følelser har jeg alltid vært rede til å gi gode råd. Men en innsikt kom til meg her om dagen; De gode rådene er allerede velkjent. I stedet for å bidra med gode råd, si det som folk allerede vet, er det bedre at jeg bidrar med et lyttende hjerte. Har man noe å si, så trenger man å bli hørt, og det å lytte skikkelig, det er kanskje det beste bidrag man kan gi. Aktiv lytting, fra hjertet, er viktig. Det er som en salve som kan dempe smerter og få sår til å gro. Å lytte er å være til stede for noen. I stedet for å bidra med tanker, vil jeg heller bli bedre til simpelt hen å være til stede. Det vil være mitt nyttårs-forsett dette året. Tanker og idéer kan kanskje lindre noe , men det finnes noe dypere og viktigere enn tanker.

Hvordan takle vonde følelser?

De fleste vonde følelser går over, men det kan hende at noen blir sittende, og stadig dukker opp på ny. Hvordan kan man takle det? – Vel, som jeg har erfart, er det største problemet ikke følelsen, men ubehaget ved at den er der. Og ubehaget skyldes at man ikke aksepterer følelsen, at man stadig avviser den, sier: «Du skulle ikke ha vært her».

Jeg fikk et råd fra noen jeg møtte i drømmeland, akkurat på grensen til å våkne imorges. Noen sa til meg: «Vær glad for dine følelser, også de vonde følelsene. De viser deg at du lever, og at du er et menneske på jord. Det er noe å glede seg over og være takknemlig for».

The end of Time

Jeg støtte nettopp på uttrykket, og det fikk meg til å tenke. Det er mulig jeg har et spesielt syn på begrepet «the end of time», men det føles så inderlig riktig. De fleste tenker på tiden som en horisontal akse, med nåtid i origo, med fortid til venstre og fremtid som strekker seg utover til høyre. Nåtiden er bare et ståsted på denne linjen. For meg er «end of time» det øyeblikk der jeg stopper tiden, og det kan være hvor som helst på tidsaksen. Det dreier seg om en vertikal akse, som skaper et skjæringspunkt, og som går høyt opp, opp til gudenes verden og langt ned, langt ned i hjertets grunn. Langs den vertikale akse finnes ingen tid, men det en ferd langs den vertikale akse kan likevel være eventyrlig og spennende. Tja, det var litt tankespinn en vintermandag. Håper alle mine venner får en god dag. Glem ikke å stanse tiden av og til. Det gir hvile og gir nye krefter.

Et merkelig ordtak kom rekende på en fjøl:

For å leve, må man dø litt, av og til
Døden gir liv, og livet gir død – perfekt balanse.

Ensom blant familie og venner

Det er vel mange som kjenner seg igjen i det at det går an, at det ikke er ualminnelig, å kunne føle seg ensom selv når man er omgitt av venner og familie. Jeg har selv følt det til tider, men med tiden har det endret seg. Jeg vet ikke eksakt grunnen til det, men jeg har noen tanker om det. Det går an, tror jeg, å kjenne alle de andre, men ikke seg selv. Da bærer man på et stort savn uten å vite hva eller hvem man savner, men jeg tror svaret i slike tilfeller er at man savner samværet med seg selv.

Samværet med seg selv, hva legger jeg i det? – Jo, jeg tror svaret ligger i at ikke bare kroppen, men også sinnet, er mangefasettert, består av mange deler, og samvær med seg selv, består i at sinnets mange deler kan kommunisere med hverandre. Når man opplever at dette skjer, kan man kjenne at alle disse åndene som kommer til hjelp, alle disse gudene man kaller på og snakker med, egentlig er deler av en selv. De er ikke bare der ute. De er også her inne, deler av en selv, for min del Nattbibliotekaren, Regental, Odin, Hekate, Tilmeddot og andre som jeg har møtt mine drømmer og som jeg føler nærværet av på dagtid. Når man opplever det, at de også er her inne, og at de er deler av en selv, vil man aldri mer kunne føle seg ensom, og hvis man skulle føle ensomhet i perioder, vil det kun være en etterklang av gamle minner.

Som illustrasjonen så fint symboliserer, vil samvær med seg selv, skape et beger man kan drikke av, en vin man kan nyte. Det er en vin jeg håper at alle vil smake på. Fra de dypeste kjellere kommer den. Og de dypeste kjellere skal den fylle. Den er selve blekket som livets bok er skrevet med.

zzz

Ånden Tilmeddot

I nattens drøm gikk jeg i åndelære. En gammel mann foreleste om forskjellige ånder, og om hva disse åndene kunne hjelpe til med. «Ånden Tilmeddot», sa han, «er en vennlig ånd. Den er gammeldags høflig, åpner dørene for deg der du ferdes, bærer din bagasje hvis du har tungt å bære. Åpner også dører du aldri så, og leder deg gjennom saler du ikke ante eksistensen av.»

Tilmeddot og jeg vandrer gjennom en slik sal, og hun sier til meg: «Arkitektens mening med denne salen, var å skape et perfekt samspill mellom lys og mørke». – Jeg satte meg på en stol i mørket mellom to vinduer. «Hvorfor sitter du i skyggen?» spurte Tilmeddot. «Solen blir for sterk», svarte jeg, «men jeg får farge av solen, selv når jeg sitter i skyggen».