The end of Time

Jeg støtte nettopp på uttrykket, og det fikk meg til å tenke. Det er mulig jeg har et spesielt syn på begrepet «the end of time», men det føles så inderlig riktig. De fleste tenker på tiden som en horisontal akse, med nåtid i origo, med fortid til venstre og fremtid som strekker seg utover til høyre. Nåtiden er bare et ståsted på denne linjen. For meg er «end of time» det øyeblikk der jeg stopper tiden, og det kan være hvor som helst på tidsaksen. Det dreier seg om en vertikal akse, som skaper et skjæringspunkt, og som går høyt opp, opp til gudenes verden og langt ned, langt ned i hjertets grunn. Langs den vertikale akse finnes ingen tid, men det en ferd langs den vertikale akse kan likevel være eventyrlig og spennende. Tja, det var litt tankespinn en vintermandag. Håper alle mine venner får en god dag. Glem ikke å stanse tiden av og til. Det gir hvile og gir nye krefter.

Et merkelig ordtak kom rekende på en fjøl:

For å leve, må man dø litt, av og til
Døden gir liv, og livet gir død – perfekt balanse.

Ensom blant familie og venner

Det er vel mange som kjenner seg igjen i det at det går an, at det ikke er ualminnelig, å kunne føle seg ensom selv når man er omgitt av venner og familie. Jeg har selv følt det til tider, men med tiden har det endret seg. Jeg vet ikke eksakt grunnen til det, men jeg har noen tanker om det. Det går an, tror jeg, å kjenne alle de andre, men ikke seg selv. Da bærer man på et stort savn uten å vite hva eller hvem man savner, men jeg tror svaret i slike tilfeller er at man savner samværet med seg selv.

Samværet med seg selv, hva legger jeg i det? – Jo, jeg tror svaret ligger i at ikke bare kroppen, men også sinnet, er mangefasettert, består av mange deler, og samvær med seg selv, består i at sinnets mange deler kan kommunisere med hverandre. Når man opplever at dette skjer, kan man kjenne at alle disse åndene som kommer til hjelp, alle disse gudene man kaller på og snakker med, egentlig er deler av en selv. De er ikke bare der ute. De er også her inne, deler av en selv, for min del Nattbibliotekaren, Regental, Odin, Hekate, Tilmeddot og andre som jeg har møtt mine drømmer og som jeg føler nærværet av på dagtid. Når man opplever det, at de også er her inne, og at de er deler av en selv, vil man aldri mer kunne føle seg ensom, og hvis man skulle føle ensomhet i perioder, vil det kun være en etterklang av gamle minner.

Som illustrasjonen så fint symboliserer, vil samvær med seg selv, skape et beger man kan drikke av, en vin man kan nyte. Det er en vin jeg håper at alle vil smake på. Fra de dypeste kjellere kommer den. Og de dypeste kjellere skal den fylle. Den er selve blekket som livets bok er skrevet med.

zzz

Ånden Tilmeddot

I nattens drøm gikk jeg i åndelære. En gammel mann foreleste om forskjellige ånder, og om hva disse åndene kunne hjelpe til med. «Ånden Tilmeddot», sa han, «er en vennlig ånd. Den er gammeldags høflig, åpner dørene for deg der du ferdes, bærer din bagasje hvis du har tungt å bære. Åpner også dører du aldri så, og leder deg gjennom saler du ikke ante eksistensen av.»

Tilmeddot og jeg vandrer gjennom en slik sal, og hun sier til meg: «Arkitektens mening med denne salen, var å skape et perfekt samspill mellom lys og mørke». – Jeg satte meg på en stol i mørket mellom to vinduer. «Hvorfor sitter du i skyggen?» spurte Tilmeddot. «Solen blir for sterk», svarte jeg, «men jeg får farge av solen, selv når jeg sitter i skyggen».

Velsignelse og forbannelse

Velsignet er den som velsigner – og forbannet er den som forbanner

Hvor har jeg hørt disse ordene? – Tror det må være naturen selv som har hvisket dem i mitt øre. Det har å gjøre med å ta ansvaret for sine uttrykte følelser. Det er alltid mange følelser og tanker som svever rundt. Det er først når man identifiserer seg med dem og uttrykker dem, at man gjør dem til sine. Og hvilke følelser man identifiserer seg med, det vil prege hele ens vesen. Så den som velsigner vil være full av velsignelser, mens den som forbanner vil være full av forbannelser.

Mange tenker at velsignelser og forbannelser har en virkning. Det kan godt hende det, men det har først og fremst en visning på en selv. Derfor er det riktig, og viktig, alltid å ta ansvar for de følelser man velger å identifisere seg med.

Jeg hørte engang en historie om en liten, gammel dame som levde i en liten fransk landsby. Hun kjedet seg, og syntes livet var meningsløst, men så plutselig tok hun på seg en oppgave, som hun trivdes med, og som gjorde hennes liv fullt av mening. Hver morgen sto hun opp, spiste sin petit déjeuner. Så gikk hun ut i landsbyen, og i tankene velsignet hun alle hun møtte, såvel mennesker som dyr. Og jeg ser henne for meg som et lykkelig menneske, full av velsignelser. Hennes hjerte var velsignet, og det var nok noe alle og enhver kunne merke

Fire, walk with me

Jeg kom til å tenke på ilden i mitt liv. Den er ikke stor, men brenner trofast ved egen kraft. Jeg trenger ikke å holde den i live. Det er den som holder meg i live. Den trenger ikke å være stor, for jeg sitter tett inntil. Det sies at ilden er en god tjener men en dårlig herre. Min ild er igjen av delene. Min ild er min venn, som varmer min sjel og viser meg vei gjennom natten. Ild assosierer jeg med vilje, iver, glød. Og selv om jeg er preget av kronisk utmattelse, så har jeg en vilje, og viljen er stødig og sterk, og viker aldri fra min side. Så jeg setter stor pris på ilden i mitt liv, og tiltaler den som en venn; «fire, walk with me»

——————————–

Uttrykket «Fire, walk with me» har jeg tatt fra min yndlings-serie Twin Peaks, der ordene forekommer i denne sammenhengen:

Through the darkness of future’s past,
The magician longs to see.
One chants out between two worlds…
«Fire… walk with me.»

Tør du stå naken på torget?

Å stå naken på torget, tør du det? – Det er ikke kroppslig nakenhet jeg tenker på, men eksistensiell nakenhet, den man står igjen med når man kler av seg seg alle roller, hele sin personlige historie, alle spesielle evner og spesiell kunnskap man har tilegnet seg, alt som kan minne om tro eller overbevisning, livssyn og holdninger, all sminke eller fine klær hvis man har noen, alt som gjør deg spesiell.

Jeg har stilt spørsmålet til meg selv: Tør jeg stå naken på torget, prisgitt universet, prisgitt alle og enhver?

Det er ikke så lett å svare på det. Det ville kreve en total og uforbeholden tillit, en tillit man kun kan ha overfor noen som elsker en helt betingelsesløst. Finnes det slik kjærlighet noe sted? – Ja, jeg tror det. Mange ser et speilbilde av den i forhold til sin partner, overfor hvem man gjerne kan være naken.

Uansett om man er mann eller kvinne tror jeg man finner en slik betingelsesløs kjærlighet i det feminine aspekt av altet, hos gudinnen. Men det er vanskelig, om ikke umulig å finne noe som helst når man er avkledd enhver overbevisning eller livsholdning. Ut fra seg selv kan man kanskje aldri finne gudinnen. Men gudinnen kan alltid finne deg, gi seg til kjenne for deg, og fortelle deg, at i hennes øyne er du perfekt. Dette vil alltid være hennes brennende ønske, og med hennes styrke og kjærlighets-evner kan ingen kraft i verden hindre henne. Hun er heltinnen, den alltid seirende heltinne.

Til slutt deler hun med deg en hemmelighet, slik bestevenner deler sine hemmeligheter, og hennes hemmelighet, det er at du og hun alltid har vært ett, men at det kanskje var nødvendig for deg å stå naken på torget, for å kunne se det

———————

Noen sier altet, noen sier universet, andre sier Gud, i en eller annen variant. Kjært barn har mange navn. Selv har jeg et personlig forhold til det meste, og forholder meg helst til kreftene i personifisert form. Men det er meg. Andre foretrekker kanskje andre tilnærminger. Men jo dypere man går jo mer nærmer man seg kanskje den samme sannhet, bak alle ordene, bak alle forklaringsmodeller.

Sigurd Beinstø

Denne historien jeg skriver på, Dronningborgen. Mannen i åkeren, Andor Kvale har en venn og jaktkamerat, Sigurd Beinstø. Sigurd bare dukket opp idag, og krevde å få være med. Han har en sønn, Lille-Sigurd, som han presenterte for meg. Sigurd er smed, og vil lære opp Andor i faget.

Andor skal senere spesialisere seg som låsesmed. Det var ikke vanlig å låse noe på de trakter. Men enkelte steder måtte være låst, og Andor, han var den som skulle beherske kunsten å stenge, og å åpne.

Historien surrer og går i bakhodet mitt mens jeg er opptatt med andre mer praktiske gjøremål. Når jeg setter meg ned for å skrive et kapittel innenfor helheten, vil kapitlet allerede være ferdig. Det eneste som gjenstår vil være å skrive det ned. Jeg bare følger spent med på historien, som lever sitt eget liv, uavhengig av meg.