Fiction eller non fiction?

Det har jeg lurt mye på. Når man skriver om sine drømmer, hva kan en bok som er en samling av drømmer kalles for, fiction eller non-fiction?

Selv om drømmene kan være fornøyelige eller fantastiske historier, selv om de har form av poesi, er en slik samling av drømmer jo ikke annet enn en reportasje om hva som er skjedd, hva man har observert i en annen virkelighet, i drømmeland.

Vel – man kan jo si at måten drømmene gjengis på kan være sterkt subjektiv. Men denne innvendingen er like gyldig for reportasjer i våkenland. Selv er jeg ikke så opptatt av sjanger og kategorisering, men folk flest er jo det, så jeg må jo prøve å finne ut av det.

Skriftlig kloroform

Jeg kom da så langt som til at avsluttende eksamen sto for døren før jeg brøt med jus-studiet, da mer interessante muligheter dukket opp. Og det var godt, for faget interesserte meg lite. Jeg var jo blitt godt kjent med «juridiske personer», som den notoriske Peder Ås, Lars Holm og Marte Kirkerud, som til stadighet var involvert i rettslike tvister, men tenkte vel: «Hvorfor kan de ikke bare slappe av og nyte livet».

Jeg nøt jo livet jeg også, på mitt vis, med preklusivet proklama om halsen nøt jeg boller med rosiner og prejudikater, hvoretter jeg tørket meg om munnen med negative eller positive servitutter. Jeg abbonerte på Rettstidende, Rettens gang, og Julenissens venner, slik det sømmet seg en god student. (Jussens venner, var det visst).

Og jeg stiftet bekjentskap med den kraftigste sovemedisin jeg har kjent til, rene knock-out middelet, nemlig Magnus Aarbakkes bok: Skatt på Inntekt. Boka var som skriftlig kloroform. Jeg falt garantert i søvn hver gang, etter bare en side eller to. Jeg har fremdeles et eksemplar av boka på mitt nattbord. Skulle jeg ha problemer med å sovne, så er det bare å ta boka fatt. Da går det på ekspressfart inn i drømmeland, og jeg våkner forvirret neste dag, lurer på hva som traff meg, men så ser jeg boka på gulvet og skjønner.

Jeg tenkte at hvis jeg etterhvert skulle få barn, ville jeg lese for dem fra «Skatt på inntekt» ved leggetid, på sengekanten. Da ville de garantert sovne med en gang.

Boka koster bare litt over hundrelappen, og varer i årevis – trenger ikke å fornyes, så det er en god investering for folk med søvnproblemer. Anbefales på det varmeste

Elin Ørjasæter

(Rapport fra drømmeland)

Elin Ørjasæter. – Tja, hvem er nå det? – Vel, i natt drømte jeg at jeg på biblioteket lånte to bøker, Elin Ørjasæters selvbiografi og første bind av hennes samlede verker, et ganske tykt første bind – begge bøker innbundet i hvitt glanset papir. Så da jeg hadde våknet måtte jeg jo google litt, og nå vet jeg hvem Elin Ørjasæter er.

Mørkeredd. Kjeller-angst.

(Rapport fra drømmeland)

I denne drømmen var jeg omkring åtte år gammel og bodde på Lambertseter, i Antenneveien 6, der jeg vokste opp. De fleste barna var mørkeredd, så den groveste mobbing man kunne bli utsatt for var å bli stengt inne i kjelleren uten lys. Og nettopp dette skjedde med meg. Noen av gutta dyttet meg nedover kjellertrappen og låste døra mot oppgangen, og det var helt mørkt der nede.

Men det de ikke visste, de andre gutta, var at jeg kunne se i mørke og at jeg ikke var blant dem som var mørkeredde. Nede i en av kjellerbodene hadde jeg flere kasser med bøker, spennende og interessante bøker. Og jeg hadde ingen problemer med å lese dem selv om det var stummende mørkt.

dotmatrix-0011

Så da jeg senere, eller neste morgen ble sluppet ut, hadde jeg hatt det fint. Skøyerne trodde nok de hadde gitt meg en skrekk. Jeg holdt mine opplevelser for meg selv. De fikk bare tro hva de ville.

Histoire de la famille de Batz

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var sammen noen venner som så seg om etter en større leilighet på Frogner i Oslo. Idet jeg rundet hjørnet inn mot Frogner Plass, skiftet plutselig tiden, og jeg var på 1800-tallet.

På Frogner Plass var det et yrende liv. Der var bouquinister der, som i Paris. En kraftig kar arbeidet seg intenst gjennom bøkene for å finne en bok han mente jeg ønsket eller trengte. Og idet jeg fikk boken, var jeg plutselig tilbake i nåtiden.

Boken hadde tittelen «Histoire de la famille de Batz, tomus XVII» og var mer en eske enn en bok. Jeg åpnet den og fant blant annet et hefte med tittelen «Blazon de la famille de Batz» med oversikt over varianter av familiens våpenskjold samt et hefte som fortalte hvordan en Colonel de Batz mistet sitt maison particulière i Paris. Han hadde blitt ruinert som følge av bøter pålagt ham av et hotell han hadde besøkt. I hotell-reglementet hadde det stått en bestemmelse som snirklete formulert gikk ut på at det var strengt forbudt og belagt med bøter å utsondre visse kroppslige væsker mellom klokken 7 om morgenen og klokken 6 om kvelden. Den egentlige betydningen var et forbud mot å ha sex på dagtid innenfor hotellets vegger, hvilket altså denne Colonel de Batz hadde hatt. –

Skjermbilde 2016-09-16 kl. 15.29.13.png

Vel. Jeg lukket boken (esken), måtte finne igjen mine venner. De så seg om i en kjempestor leilighet like ved. Det var så mange rom at man lett kunne gå seg vill, hvilket jeg gjorde. Så traff jeg de tidligere eierne. En av dem lignet til forveksling på kommisær Japp fra Sctland Yard, som man møter i Poirot-filmene. De var på vei ut.

Jeg sto ved en skjenk og lurte på hvordan jeg skulle komme meg ut, da en eldre, distingvert kvinne passerte. Hun ble nysgjerrig og lurte på hvilken bok jeg hadde. Jeg viste henne den, og tilbød henne å låne den på ubestemt tid. Vi kunne utveksle telefonnumre, så kunne en av oss ringe, hvis boken var lest eller påkrevd. Hun tok med seg boken og gikk, og jeg var lettet og glad for å slippe å dra på den.

Skikkelige bøker

Det er noe eget med fysiske bøker da, skikkelig innbundne i skikkelige biblioteker. Lukten av papir, lim, skinn, polert treverk, grønnsåpe og støv, lyden av knirkende trapper, tassende skritt. Kanskje finnes kroker der det går an å gjemme seg bort litt, stikke av en stund fra denne verden og tre inn i det store eventyret, utforske andre verdener.

Jeg føler jeg har et slikt bibliotek dypt, dypt der inne, et som kun er åpent om natten, da jeg og alle andre sover. Det er åpent kun for sovende. Jeg kaller det nattbiblioteket. Det er der alle drømmene ligger, alle de vakre og vidunderlige historiene. Jeg lurer på hva jeg skal få å lese i natt. Uansett hva bibliotekaren har plukket frem til meg, tar jeg mot i spenning. Å sove er ikke å kaste bort tiden. Snarere tvert imot. Alt jeg ønsker, er å bringe tettere sammen disse forskjellige former for virkelighet, for å kunne være et menneske fullt ut.

10204906464961696.jpg

Samtale med nattbibliotekaren

(Rapport fra drømmeland)

«Vi mannfolk vet svært lite om livet», var det siste jeg tenkte i går kveld før jeg sovnet. «Kvinner vet mer.» – På tide å gjøre noe med det. Så inatt la jeg veien innom nattbiblioteket, der jeg hadde en lang samtale med bibliotekaren (en kvinne, naturligvis).

Vi snakket om den store, mytiske litteraturen, om de hellige skrifter, og om hvorfor, hvordan de berørte oss så sterkt. De var lærebøker i livet, sa bibliotekaren.

Når man havner i denne verden står man over for så mange problemer, så stor usikkerhet, at det er et desperat behov for råd og veiledning. Hvordan navigerer man? – Hvordan løser man de utfordringer man stilles overfor? – Hvordan i all verden skal man klare seg? – Hvordan skal man finne mening? –

Og der kommer den etterlengtede kunnskapen, summen av menneskelige erfaringer og guddommelig veiledning – i form av den store litteraturen