Fatigue

(Rapport fra drømmeland)

Siden årtusenskiftet har jeg vært plaget av kronisk utmattelse med typisk ME-lignende symtomer. En ekspert sa engang at jeg ikke hadde ME men Fatigue, Det kalles Fatigue dersom det er fysiske faktorer som kan være medvirkende årsaker. Jeg er egentlig lut lei av å forklare meg overfor folk som likevel ikke forstår, for deretter å få en rekke velmente råd som det er umulig for meg å følge. Derfor snakker jeg mist mulig om det.

Men i natt drømte jeg at min kjære, Vibeke, hadde lagd en sang med tittelen «Fatigue», som hun fremførte på en kultur-workshop av privat art (bare for venner og kjente). Melodien var stille og rolig. Det var stemmen hennes, hjerte-klangen som gjorde den bra. Neste dag så vi et underholdningsprogram på fjernsynet, og plutselig dukket Vibeke opp med denne sangen, Noen måtte ha tatt opp en video uten vår viten. «jøss – nå er du blitt pop-stjerne», sa jeg, «nå er det bare å vente litt, så begynner pengene å strømme inn».

skjermbilde-2016-09-15-kl-19-12-23

Når tåken letter (ME / fatigue)

odinpAv og til er jeg så tappet for energi at jeg bare sitter, ute av stand til å gjøre noe, ute av stand til å snakke eller tenke. Da er det bare å overgi seg, la seg flyte med strømmen. Det er som en grå partikkeltåke har invadert kropp og sinn – kan nesten føle det fysisk. Gjør det vondt? – Neida, det er bare en spesiell følelse. – Er det trist? – Neida, når man aksepterer det, er ingenting trist. – Det føles som om tusen eksamener nettopp er gjennomført, som om flere maraton-løp er tilbakelagt. Det er fortsatt eksamen, men jeg orker ikke mer. Det eneste alternativet er absolutt ro, og absolutt hvile. Alt annet blir borte, da jeg ikke er istand til å ta imot det.

Men når tåken letter, hvilken vidunderlig følelse er ikke det? – Det er som sjelen er vasket ren for alt som noen sinne har tynget, det er som om solen kommer inn i kropp og sinn som din personlige venn. Det er som å bade i godfølelser og kjærlighet. Og en vidunderlig klarhet i sinnet gjør allting så lett. Egentlig er det vanskelig å beskrive det fullt ut, å yte stunden rettferdighet. Men det er mine lykkeligste stunder på jord, stundene da tåken letter.

Jeg har ofte lurt på hvorfor en tilstand av å være fullstendig utslitt, etterfølges av slike himmelske øyeblikk. Kanskje disse anfallene av tretthet tvinger meg inn i en form for dypmeditasjon som har rensende og helende effekter? – Kanskje jeg tvinges inn i en tilstand der jeg inne lenger orker å forholde meg til fortid og fremtid, slik at bare nået står igjen? – Jeg vet ikke, og det er ikke nødvendig å vite alt / forstå alt.

Men det som er viktig, er å gjenkjenne det gode når man møter det, og å kunne kast seg uti og nyte det til fulle. Og så er det viktig å vise takknemlighet. Jeg duger ikke til stort i dette samfunnet jeg er en del av, men jeg duger til å være lykkelig når jeg kan, og jeg synes det er en som en hvile å skrive litt nå og dann. Føler meg på en måte som et grantre i skogen. Man kan ikke forlange stort annet av et grantre, enn at det er et grantre. På samme måte kan man ikke forvente seg stort mer av meg enn at jeg er meg. Slik er det bare. Håper at folk slår seg til tåls med det.

Effekten av healing

14192557_10207123719471673_5616795860212603599_nMitt hovedproblem har hele tiden siden årtusenskiftet vært min kroniske tretthet. Et beslektet problem har vel vært misnøye og dårlig selvbilde. Siden legene ikke kunne hjelpe, var det vel naturlig at jeg forsøkte forskjellige former for healing. Det gikk så langt at jeg tok forskjellige former for healer-kursing selv, i håp om å kunne overvinne sykdommen.

Men ble jeg frisk? – Å neida, det ble jeg ikke, tenkte jeg. Men det hadde da vært en spennende reise uansett. Jeg har aldri møtt noen healier som ikke var oppriktige og trodde på det de holdt på med. Selv mistet jeg vel heller aldri troen på at healing virket. Men jeg var nødt til å undersøke nærmere om det var skjedd noe med meg i det hele tatt. og om det var noe jeg kunne følge opp. Kanskje jeg hadde misforstått helt hva healing gikk ut på.

Det har vært en langvarig prosess som har strukket seg over flere år. Forandringene har gått så sakte at det har vært vanskelig å se dem klart, men hvis jeg sammenligner meg selv nå med meg selv for noen år tilbake, er det skjedd vesentlige endringer – og endringene har å gjøre med å akseptere meg selv som jeg er, og å akseptere virkeligheten som den er.

Selv om min sykdom – kronisk tretthets-syndrom – fortsatt er der, så plager den meg ikke så mye lenger. Jeg klarer å ha et godt liv på tross av den. Og når jeg ser tilbake på veien jeg har gått, har adskillige nye dører åpnet seg, og jeg er blitt bedre istand til å se de mirakuløse sider ved naturen og verden omkring meg.

Det hjelper lite å motta healing hvis man ikke tror på det, og jeg tror på det i den grad at jeg ikke trenger mer healing i dette liv. Og når det gjelder kursing, sier jeg til meg selv: Jeg er ferdig på skolen. Nå er det på tide å bruke det jeg har lært. – Jeg er en healer, men jeg har bare en klient, og det er meg selv. Og jeg skal sørge for at jeg har det bra. Men medisinsk hjelp tar jeg gjerne imot – i den grad det finnes. Å søke hjelp hos gode leger har å gjøre med mitt forsett om å sørge for at jeg har det bra. Og finnes det hjelpemidler, så benytter jeg meg av dem.

 

Å leve med sykdom

kk

Man har kun tre valg når man står overfor et problem – fjerne seg, gjøre noe med det, eller akseptere det. Selv har jeg jo en form for kronisk tretthet som varierer mellom utslitt og totalt utslitt. Jeg står utenfor arbeidslivet, og slik har det vært siden tusenårs-skiftet.

Skulle man «fjerne seg fra det», måtte man «late som om problemet ikke eksisterte». Noen behandlingsformer tar utgangspunkt i dette, at det er innbilt, eller at det kun skyldes uhensiktsmessige tankemønstre. Kuren er da: Lat som om du er frisk, og få opp farta. Du er ikke syk. – Det fører ofte til at folk overskrider sine grenser, blir enda sykere, og at de ender opp i fullstendig isolasjon der de hverken tåler lyd eller lys.

Den andre metoden er: Gjør noe med det. Siden tradisjonell medisin ikke er til stor hjelp, er det mange som oppsøker forskjellige former for healing. Men hva om healing ikke virker? – Jeg har forsøkt, i flere år forsøkte jeg, hos høyt begavede healere. Men til slutt ga jeg opp. Jeg ble ikke kvitt problemet. Hva gjenstår da?

Jo da gjenstår kun det tredje alternativet, total aksept. Og det kan være ganske befriende. For meg var det nøkkelen til lykke. Jeg kunne endelig slippe taket. Det var ikke lenger nødvendig å kjempe en håpløs kamp mot virkeligheten, en kamp som jeg alltid gikk ut av som tapende part. – Når man blir venner med virkeligheten, vil man kunne merke at sykdommen står frem som en læremester, en venn, og at den har en dypere mening. For meg har det vært slik. Og merkelig nok tror jeg ikke jeg ville ha funnet så dyp en lykke uten den. – På hvilken måte «undervisningen» ble gitt er et kapittel for seg, som kunne fylle bøker. Men den er vel basis for det meste av det jeg uttrykker i skrift og i samtaler.

Men når det er sagt, må jeg tilføye at jeg jo ikke har smerter. For de som i tillegg plages av sterke, kroniske smerter, blir jo situasjonen helt annerledes. De har en annen vei å gå, en vei jeg ikke kjenner, fordi jeg ikke har opplevd det. De har tungt å bære, men jeg har ikke annet å bidra med enn å sende min sympati og mine gode ønsker, mitt håp om at også disse skal få merke universets dype omsorg og kjærlighet i sin tilværelse.

Det som er så rart

Når jeg er totalt utslitt, når det ikke er filla igjen av meg – det er da jeg mottar de søteste drømmene, og det er da jeg kjenner en godfølelse renne som olje ned over mine skuldre. Da føler jeg at universet er fylt med omsorg og at denne er svært nær og personlig, svært konkret, som om noen sier til meg med varm kjærlig røst at jeg er OK, at alt omkring meg er OK, og at alt er ivaretatt på høyeste og beste måte. Det er som om «noen» eller «noe» skjønner at jeg trenger litt oppmuntring akkurat da. Og så kommer jeg meg, sakte men sikkert opp igjen, fylles med ny energi. Hadde jeg vært religiøs hadde jeg kalt det Gud. Men jeg synes ikke det er nødvendig. Å kalle det for «noe» eller «noen» holder lenge for meg. Det føles godt og befriende, og jeg føler meg takknemlig

odin