Døden på Mykkeltveit

(Rapport fra drømmeland)

I forbindelse med mine første steg på den vakre veien – prosesser knyttet til shamanistisk trening i Rondane, fikk jeg endret mitt forhold til døden – og døden ble min venn, min kjære søster som vil komme og hjelpe meg videre når tiden kommer. At så var skjedd fikk jeg bekreftet for noen år siden, da jeg opplevde et personlig møte med døden på fjellgården vår, Mykkeltveit.

Slik var det: Det var en fin sommerdag. Av en eller annen grunn gikk jeg omkring og tenkte på døden, men skjønte ikke hvorfor. Jeg pleide jo ikke å tenke på døden, og syntes det var noe underlig. Men følgende natt opplevde jeg i drømme et møte med døden, og det var en vakker drøm.

Slik var den: Jeg møtte døden i skikkelse av en vakker, ung kvinne, kledt i hvitt, med langt, gyllent hår. Hun var min søster og beste venn. Vi gikk inn i et langstrakt rom i lyst treverk og satt ovenfor hverandre i lotus-stilling og mediterte sammen – vendt mot hverandre.

 

Vi kommuniserte telepatisk, men uten ord, bare gjennom ordløse innsikter. Aha, er det slik det er, tenkte jeg, aha. Vi betrodde hverandre våre dypeste hemmeligheter, slik bestevenner deler hemmeligheter.

Plutselig ble alt lys omkring oss, og følgende ord formet seg i mitt indre:

De sa at du var mørk – men hyllet i lys fant jeg deg,
du skjønne kvinne på himmelen.

De sa at du var hård,
men full av kjærlighet og omsorg for hver sjel fant jeg deg.

De sa at du var slutten,
men begynnelsen var du,
en inngang til nytt liv, nye eventyr.

Følelsen av glede og fred ble såpass sterk at jeg våknet av den. Men jeg husket drømmen, og skrev den ned. Det merkelige er at den finnes der ennå, i mitt indre, og at jeg kan gå tilbake til den når jeg vil, for å møte min søster og venn, døden – og motta ny styrke og innsikt når jeg trenger det

Sartiottchu, min venn

(Rapport fra drømmeland)

For noen år siden ble dette diktet lest opp for meg i drømme, mens jeg sov. Stemmen var dyp og mild. Det var Regenthals stemme. Jeg kommer stadig tilbake til Sartiottchu. Ordene lever i mitt hjerte og har virkning fremdeles:

Sartiottchu, min venn! Til deg satte jeg min lit.
Jeg ga deg friere tøyler enn andre.
Du satte stener i dalen. Med fargene blå og grønn og purpur satte du dem.
Slik lot du lyset av forfedrenes kjærlighet flomme –
for å tenne de linjepar som fører oss hjem.
Så toner da også ditt navn i våre hjerter
som ringer i vårblått vann.

Store dager kommer til deg. Du er konge over åtte land.
Med sannhet skal du rydde veier i ørkenen.
Til deg setter jeg min lit.

 

Tårnet

(Rapport fra drømmeland)

Det var kunstutstilling – men kunsten var «litt farlig» og krevde at vektere var tilstede. Utstillingen befant seg i en tårn-bygning. Alle dører var låst og man måtte ha vekter-assistanse ved hver dør-plassering, Utstillingen var fordelt over 4 etasjer, med streng adgangskontroll. De fleste hadde kun tilgang til første-etasje.

I første etasje var en kafé, full av «gamle tanter». Min mor var også der, men hun kjente meg ikke igjen da jeg ga henne en klem – var for oppslukt av samtalene rundt bordet. Jo høyere man kom i etasjene, jo mer begrenset var adgangen. I kjelleren fant jeg en safe innebygd i veggen. Safe-døren sto åpen. Der lå nøkler til alle dører og etasjer.

Jeg forsynte meg med nøkkelen til tårnet, dro opp og låste meg inn. En god venn var med meg. Sjansen var stor for at ville bli der utover stengetid – men det var allright. Jeg ville alltid kunne finne veien ut.

 

Gjensyn med Jernkongen

Under en meditasjon over solar plexus åpnet jeg en massiv og tung dør og visste at det var døren inn til mitt solar plexus. Der inne møtte jeg en grusomt utseende konge men en tung krone av jern. Hans venstre øye var revet ut, og hans ansikt var merket av blodige arr som fra sverdkamp. Ingen konge var noen sinne så grusom som ham. Alt hatet hadde satt sine spor. – Men han hadde med tiden – gjennom tusener av år – fått transformert sin livsarv. Nå kunne man se at bak preget av grusomhet strømmet det kjærlighet og visdom ut fra øyet som var igjen. Så jeg våget å nærme meg, for å høre hva han kunne fortelle, for å kunne høste fra hans erfaringer og dyrekjøpte visdom.

 

Mens jeg satt på en benk i Ski sentrum og døset tenkte jeg: «Jeg lurer på hvordan det står til med Jernkongen.» Et lite dykk ned, så var han der, men han var forandret. Han var en ung og elegant skikkelse, kledd i en blå kappe med stjerner på, og med en krone av gull, skinnende som solen. Alle gamle sår var leget. Man kunne knapt skimte et arr. Hans ene øye, det han hadde igjen, var lukket, og han smilte fornøyd, som om han drømte vakre drømmer. Jeg kunne vekket ham hvis jeg ville, men jeg lot ham drømme videre.

En pussig betraktning: Når jeg leser, eller skriver, gjør jeg det alltid med venstre øye lukket. Jeg har tenkt det er for å fokusere bedre. Men det er kanskje også en påvirkning fra Jernkongen, den enøyde, som lever i mitt indre. Jeg tenker også på min navnebror i gudenes verden. Kanskje han liker å lese det jeg leser, og å ha en hånd på pennen, når jeg skriver? – Det er i tilfelle bare hyggelig. Han er min venn og støttespiller.

Nuestra señora de la santa muerte

 

Ja, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender.

Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer.

Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender. Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender.

Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender. Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr.

I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender. Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar.

Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender. Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjen